Da er det vel på tide at jeg kommer over skrivesperren jeg pådro meg i etterkant av valgkampen og begynner å blogge igjen.
I morgen skal jeg delta på årsmøtet til Oppland MDG og holde en innledning om å ta optimismen tilbake. Det har fått meg til å tenke på at jeg var rimelig desillusjonert da jeg meldte meg inn i partiet for snart tre år siden. På det tidspunktet var jeg veldig deprimert over at SV i regjering, i likhet med Venstre i forrige regjering, begynte å forsvare dårlig politikk i stedet for å være ærlige på at politikken er dårlig, men at det er vanskelig å få gjennomslag for mye god politikk med storebror AP i regjering. Jeg så også veldig dystert på fremtidsutsiktene ettersom norske klimagassutslipp fortsatte å øke i likhet med ressursbruken forøvrig, mens ansvarlig forvaltning av ressurser, langsiktighet, rettferdig handel, menneskerettigheter og fredelig konflikthåndtering så ut til å være nedprioritert i de fleste områder av politikken.
I løpet av tre år har MDG forvandlet meg til en fremtidsoptimist. Først og fremst fordi jeg begynte å handle i stedet for å leve i en frustrerende apati. Jeg pleide å tenke at det ikke var noen vits i å engasjere meg, fordi det ikke nyttet uansett – nå vet jeg at det er mulig å endre ting. Det har fått meg til å miste tungsinnet. Jeg vet at jo flere vi er som jobber for et samfunn som setter respekt for liv foran kortsiktig profitt og grådighet, jo nærmere er vi det samfunnet. MDG har også lært meg at veldig mange av løsningene finnes allerede, de venter bare på at vi skal skape nok politisk vilje til å få dem gjennomført. I tillegg har MDG lært meg å fokusere på det samfunnet jeg er for – ikke alle tingene ved dagens samfunn jeg er imot.
For min del handlet det siste om en stor endring i tankesett. Jeg begynte å se løsninger fremfor problemer. Jeg begynte å se alle fordelene ved et samfunn som fokuserer på miljø, menneskerettigheter, samarbeid, helse og omsorg for alt som lever – ren luft, rent vann, sunn mat, mer fritid, mer tid til venner og familie, mer tid til kultur, mer tid til å glede seg over alt som gir livet mening, mer trygghet, mer tillit, sterkere sosiale bånd i hele samfunnet, muligheten til å bruke de kreative evnene våre til å finne tekninske løsninger som ikke bare er bra for bedriftenes kvartalsrapporter men også for vår felles fremtid, en økonomi som er sunn, rettferdig og stabil, et samfunn der mennesker ses på som mål i seg selv, ikke som innsatsmidler i en løpsk økonomi, og gleden ved å være del av et globalt fellesskap.
Jeg kunne fortsatt mye lenger, men tilbake til hva som endret seg i måten jeg tenkte på. Jeg begynte å se at jeg ikke var alene, at jeg er del av en global bevegelse, som blir sterkere år for år – en bevegelse som jobber for å sette den politiske grønnfargen på kartet i flere og flere land. Jeg forsto at det bare er fastlåste tankekonstruksjoner som gjør at de fleste politikere bruker det meste av debattiden sin på å fordele skyld og argumentere for at ting ikke er mulig. Selvfølgelig er et annet samfunn mulig, vi er mennesker og vi har et fantastisk potensial for å endre oss. Den endringen kommer ikke gjennom å sylte seg selv og andre ned i dårlig samvittighet og dystre fremtidsutsikter – konstruktiv handling oppstår ikke når vi flykter fra noe, men når vi strekker oss mot noe vi ser er bedre. Selvfølgelig ser jeg fortsatt at konsekvensene av å fortsette business as usual er ekstremt alvorlige, men det er ikke lenger det som driver meg. Det som driver meg er ønsket om å oppnå det grønne samfunnet jeg drømmer om. Plutselig var ikke tanken på fremtiden så skremmende lenger 
av 40 lesere
