av Hanna E Marcussen | februar 3, 2010  

Fremtidsoptimisme

Da er det vel på tide at jeg kommer over skrivesperren jeg pådro meg i etterkant av valgkampen og begynner å blogge igjen.

I morgen skal jeg delta på årsmøtet til Oppland MDG og holde en innledning om å ta optimismen tilbake. Det har fått meg til å tenke på at jeg var rimelig desillusjonert da jeg meldte meg inn i partiet for snart tre år siden. På det tidspunktet var jeg veldig deprimert over at SV i regjering, i likhet med Venstre i forrige regjering, begynte å forsvare dårlig politikk i stedet for å være ærlige på at politikken er dårlig, men at det er vanskelig å få gjennomslag for mye god politikk med storebror AP i regjering. Jeg så også veldig dystert på fremtidsutsiktene ettersom norske klimagassutslipp fortsatte å øke i likhet med ressursbruken forøvrig, mens ansvarlig forvaltning av ressurser, langsiktighet, rettferdig handel, menneskerettigheter og fredelig konflikthåndtering så ut til å være nedprioritert i de fleste områder av politikken.

I løpet av tre år har MDG forvandlet meg til en fremtidsoptimist. Først og fremst fordi jeg begynte å handle i stedet for å leve i en frustrerende apati. Jeg pleide å tenke at det ikke var noen vits i å engasjere meg, fordi det ikke nyttet uansett – nå vet jeg at det er mulig å endre ting. Det har fått meg til å miste tungsinnet. Jeg vet at jo flere vi er som jobber for et samfunn som setter respekt for liv foran kortsiktig profitt og grådighet, jo nærmere er vi det samfunnet. MDG har også lært meg at veldig mange av løsningene finnes allerede, de venter bare på at vi skal skape nok politisk vilje til å få dem gjennomført. I tillegg har MDG lært meg å fokusere på det samfunnet jeg er for – ikke alle tingene ved dagens samfunn jeg er imot.

For min del handlet det siste om en stor endring i tankesett. Jeg begynte å se løsninger fremfor problemer. Jeg begynte å se alle fordelene ved et samfunn som fokuserer på miljø, menneskerettigheter, samarbeid, helse og omsorg for alt som lever – ren luft, rent vann, sunn mat, mer fritid, mer tid til venner og familie, mer tid til kultur, mer tid til å glede seg over alt som gir livet mening, mer trygghet, mer tillit, sterkere sosiale bånd i hele samfunnet, muligheten til å bruke de kreative evnene våre til å finne tekninske løsninger som ikke bare er bra for bedriftenes kvartalsrapporter men også for vår felles fremtid, en økonomi som er sunn, rettferdig og stabil, et samfunn der mennesker ses på som mål i seg selv, ikke som innsatsmidler i en løpsk økonomi, og gleden ved å være del av et globalt fellesskap.

Jeg kunne fortsatt mye lenger, men tilbake til hva som endret seg i måten jeg tenkte på. Jeg begynte å se at jeg ikke var alene, at jeg er del av en global bevegelse, som blir sterkere år for år – en bevegelse som jobber for å sette den politiske grønnfargen på kartet i flere og flere land. Jeg forsto at det bare er fastlåste tankekonstruksjoner som gjør at de fleste politikere bruker det meste av debattiden sin på å fordele skyld og argumentere for at ting ikke er mulig. Selvfølgelig er et annet samfunn mulig, vi er mennesker og vi har et fantastisk potensial for å endre oss. Den endringen kommer ikke gjennom å sylte seg selv og andre ned i dårlig samvittighet og dystre fremtidsutsikter – konstruktiv handling oppstår ikke når vi flykter fra noe, men når vi strekker oss mot noe vi ser er bedre. Selvfølgelig ser jeg fortsatt at konsekvensene av å fortsette business as usual er ekstremt alvorlige, men det er ikke lenger det som driver meg. Det som driver meg er ønsket om å oppnå det grønne samfunnet jeg drømmer om. Plutselig var ikke tanken på fremtiden så skremmende lenger :)

green_brick_t346

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Åh, så gøy med et nytt innlegg fra deg! Liker så godt denne bloggen! Inspirerende! :-)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Takk for det, Therese! Har funnet tilbake gleden ved å skrive, så skal ikke bli så lenge til neste gang ;)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Utopisk fremtidsoptimisme?

At klimagassutslipp og klimaendringer diskuteres i vår del av verden, at ozonhullet er “tettet,” og at ørret igjen svømmer rundt i vannene på Sørlandet tror jeg desverre i et globalt perspektiv betyr svært lite. De grunnleggende fakta; overforbruk av ressurser, forurensning og overbefolkning ligger der uansett

På tross av 10 – 15 år med fokus på økningen av klimagasser i atmosfæren, har svært lite skjedd når det gjelder praktisk politikk. I realiteten er det bare den siste tids nedgang i økonomisk aktivitet som har ”fungert” som tiltak, klimapolitisk sett. Dette viser med all mulig tydelighet hva som er poenget; vårt forbruk og vår levestandard, dvs. måten vi lever vårt liv på, er så nær knyttet opp til forbruk av energi, at en halvering av energiforbruket langt på vei er en halvering av vår levestandard, slik folk flest oppfatter den. En politiker som ser realistisk på situasjonen og sier: ”Ja vel, vi setter klimaet øverst på dagsorden. Men da må vi også godta en dramatisk senkning av levestandarden, og et sterkt redusert forbruk,” vil neppe bli valgt inn på noe Storting. Han eller hun vil bli sett på som en økofilosofisk drømmer som det til nød er festlig å ta med i debatter på Redaksjon 1 og desslike.

Så lenge energi fra fossile kilder er billigst og enklest å få tak i og transportere, så er det denne som vil bli brukt.

3/4 av verdens befolkning er overhodet ikke interessert i senket forbruk, naturlig nok. En stabilisering, og på sikt en sterk redusering av jordas befolkning er heller ikke et spesielt populært tema å ta opp.

Det ligger i sakens natur at politikere og meningsdannere må gi inntrykk av fremtidsoptimisme bare DERES løsninger blir valgt. (At dette syn også gir posistiv feedback mht apati på egne, personlige vegne er jo selvfølgelig også bare bra!) Kapitalinteresser og multinasjonale selskaper vet at ord som “klimanøytral,” “økologiske hensyn,” osv fører til økt salg av deres produkter. “Alternativ energi” er nå blitt en del av det kapitalistiske systemet, hvor hensynet til kortsiktig profitt selvfølgelig mye viktigere enn å “redde verden.”

Konklusjon på bakgrunn av disse noe rotete betraktningene: jeg er veldig glad for at miljøengasjerte mennesker, som stort sett er halvparten så gamle som meg selv, er optimistiske. Men etter å ha fulgt med, studert og diskutert disse sakene i ca 40 år, må jeg nok desverre si at jeg er kraftig desillusjonert på menneskegetens vegne. Det var faktisk en grunn til å være optimist i 60 og 70 åra. Utviklingen etterpå har vist at dette var utslag av naturlig, ungdommelig overmot.

Hilsen realistisk pessimist.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei Rune!

Jeg forstår pessimismen din. Har diskutert en del med andre miljøveteraner, som også synes det er vanskelig å tro på at det er mulig å endre ting nå, når det ikke var mulig på 60-70-tallet. Tross alt var det mye optimisme og vilje til å skape et annet samfunn da, uten at det fikk noen varige konsekvenser.

Så hva er annerledes nå? Selv om skremmebildet av klimaendringer ikke har fått majoriteten til å handle foreløpig, er imidlertid bevisstheten om klimaendringer (og andre miljøutfordringer) langt større i befolkningen i dag enn den var for 30-40 år siden. Det er mye større aksept for at dette er reelt, at verdens økosystem er lukket, og at dersom vi bruker for mye ressurser eller forurenser for mye vil vi ødlegge vårt eget livsgrunnlag. Selv Helge Lund har innsett at peak oil ikke bare er en teori. Det vil snart ikke være mulig for noen å lure seg selv lenger. Jo tydeligere konsekvensene blir jo lettere tror jeg det vil være å få mennesker til å handle.

En annen ting er at grunnlaget som ble lagt på 60-70-tallet begynner å gi utslag i at flere og flere fra min generasjon, som har fått miljøbevisstheten inn med morsmelken, begynner å vokne opp for at vi må handle. Selv om mange fra 68-generasjonen etter hvert endret fokus, og fikk et forholdsvis materielt liv, sto likevel tankene om økologisk og sosial bærekraft (miljøvern, fred og solidaritet) sterkt i mange av de miljøene min generasjon vokste opp i. Forhåpentligvis gjør det det lettere for oss å komme tilbake til disse verdiene.

Den materielle velstandsøkningen i Norge har ikke gjort oss lykkeligere. Dette finnes det undersøkelser som bekrefter, men viktigere er det at folk selv begynner å merke det. Til tross for at de har alt, og har råd til å kjøpe seg enda mer, er det noe som fortsatt mangler. Materiell velstand kan aldri erstatte tap av livskvalitet. Nesten alle jeg snakker som fortsatt henger med på forbrukskarusellen klager over at de ikke har tid nok til barna sine, til resten av familien, til venner, til meningsfylte fritidssysler, til kulturopplevelser, til å pleie seg selv, til å utvikle seg selv osv. De føler seg rett og slett utilstrekkelige fordi karriere-kjøret hindrer dem i å glede seg over de viktigste tingene i livet. Når alle disse menneskene begynner å innse at de vil bli mye lykkeligere av å ha mer tid til andre mennesker enn enda en ny flatskjerm eller et par nye støvletter kan gjøre dem, vil det skje endringer. Mange er allerede i ferd med å innse det – levestandard og livskvalitet henger beviselig ikke lenger sammen når befolkningen har kommet over det nivået hvor grunnleggende materiell trygghet er dekket. Kontinuerlig materiell velstandsøkning har ikke gjort oss lykkeligere eller mer tilfredse, vi har rett og slett lett på feil sted.

Jeg er ikke heller redd for å bli fremstillt som økofilosofisk drømmer, som er festlig å ha med som et humorinnslag. Min erfaring så langt er at det er forholdsvis lett å parkere såkalt ansvarlige politikere og økonomer, fordi de rett og slett har glemt ut en vesentlig del av bildet når de snakker om økonomi. Økonomiske teorier kan være så fine de vil på papiret, men når de ikke henger sammen med ressursgrunnlaget økonomien er basert på kommer de alltid til kort. Finanskrisen, som så altfor mange økonomer ikke forutså, er nok bevis på at det ikke nytter å tilpasse terrenget til et kart basert på løsrevete teorier. Når vi til og med har klart å få Høyre-veteraner til å innse at deres eget parti står for en uansvarlig økonomisk politikk er det grunn til å være optimist :)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei tilbake, Hanna!

Imponert over at du har tatt deg tid til å svare såpass langt og grundig på mine, lest i ettertid, lite konstruktive tanker rundt miljøvern. Dessuten en tanke nedlatende “idealisme er for dere unge etc.” Liten vits i å prøve å gjøre noe dersom man egentlig ikke tror det nytter allikevel. Har en “hang-up” på alltid å skulle betrakte Jorda fra månens overflate. At noe småtteri løses i Norge blir nettopp småtterier derfra. Nok om det.

Men klarer ikke å la være på påpeke at den såkalte finanskrisen (med min gjeld er denne krisen det beste som har skjedd de siste 20 åra på økonomifronten) nå kureres ved at forbrukerne begynner å handle varer de stort sett ikke trenger igjen.

Ok, skal heretter forsøke å være konstruktiv og positiv i de innspill jeg måtte komme med i bloggen din.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Hei igjen Rune!

Skulle da bare mangle at jeg svarer :)

Det med at folk ble oppfordret til å handle ting vi ikke trenger for å løse finanskrisen er fryktelig trist. I stedet for å oppfordre folk til å shoppe mer, burde finanskrisen vært brukt til å legge om det økonomiske systemet. At systemet er avhengig av kontinuerlig vekst for ikke å bryte samme burde være godt nok sykdomstegn til å få folk til å våkne. Et slikt system er verken stabilt eller ansvarlig, men det er det vel nettopp vår jobb å få folk til å innse :)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

kom lige forbi og kom til at tænke på den store innovation, der findes i israel i alternativ energi, med bl.a. solvarmeanlæg og verdens største solcelle-kraftcenter og ifølge en kilde, kan blive det første land der forbyder pelse. Kilden er et eller andet sted i http://www.israel21c.com

http://www.youtube.com/watch?v=0J4odpCrUXQ

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

jeg har også en blog, der som udgangspunkt er PROisrael, ligesom din en PROmiljø. Men de supplerer hinanden, idet jeg har mange artikler om alternativ energi, israels humanitære bistand i verden og deres export at solenergi og vandsparesystemer til de fattige lande samt deres alternativ til sukker, halm og majs som olie/benzin, nemlig alger, der er endnu bedre

http://semit.wordpress.com/2010/03/01/alternativ-energi-alger/

Håber du kan lide min blog, ligesom jeg kan lide din

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Den materielle velstandsøkningen i Norge har ikke gjort oss lykkeligere. Dette finnes det undersøkelser som bekrefter, men viktigere er det at folk selv begynner å merke det. Til tross for at de har alt, og har råd til å kjøpe seg enda mer, er det noe som fortsatt mangler. Materiell velstand kan aldri erstatte tap av livskvalitet. Nesten alle jeg snakker som fortsatt henger med på forbrukskarusellen klager over at de ikke har tid nok til barna sine, til resten av familien, til venner, til meningsfylte fritidssysler, til kulturopplevelser, til å pleie seg selv, til å utvikle seg selv osv. De føler seg rett og slett utilstrekkelige fordi karriere-kjøret hindrer dem i å glede seg over de viktigste tingene i livet. Når alle disse menneskene begynner å innse at de vil bli mye lykkeligere av å ha mer tid til andre mennesker enn enda en ny flatskjerm eller et par nye støvletter kan gjøre dem, vil det skje endringer. Mange er allerede i mbt sko ferd med å innse det – levestandard og livskvalitet henger beviselig ikke lenger sammen når befolkningen har kommet over det nivået hvor grunnleggende materiell trygghet er dekket. Kontinuerlig materiell velstandsøkning har ikke gjort oss lykkeligere eller mer tilfredse, vi har rett og slett lett på feil sted.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00