Mange vil ha oss til å tro at konflikten rundt Dagbladets trykking av en tegning av profeten Muhammed som en gris dreier seg om ytringsfrihet, og at denne er truet. Det er på tide å våkne opp, men på en annen måte enn det Lars Mjøen oppfordrer til når han harselerer over at “våre nye landsmenn” ikke forstår at de har flyttet til et demokrati.
Jeg vil påstå at denne konflikten ikke egentlig dreier seg om ytringsfrihet i det hele tatt, den gir bare skinn av å gjøre det. Ytringsfriheten er ikke truet, den har sjelden hatt så gode kår noe sted som den har i dagens Norge.
Selv om jeg er en forkjemper for ytringsfrihet, mener jeg det er på tide at enkelte mediehus snart tar inn over seg at ytringsfrihet, i likhet med alle andre friheter, også innebærer ansvar. Ansvaret ligger i å se konsekvensene av sine handlinger og forstå når en bruker sin egen frihet på bekostning av andre. Eksempelvis tror jeg at få ville synes det var akseptabelt om jeg latet som om mobbing av en kollega egentlig handlet om min kamp for ytringsfrihet. Slike kulturelle begrensninger på ytringsfriheten respekterer vi som regel uten å nøle. Ytringsfriheten bør absolutt ikke innskrenkes ved lov, men det innebærer ikke at vi skal slutte å vise empati i fohold til hvordan vi kommuniserer med andre mennesker.
Dagbladets publisering kan vanskelig tolkes som noe annet enn et forsøk på å provosere en minoritet som allerede har opplevd mye stigmatisering i kjølvannet av 11.september 2001. Dagbladet tråkket bevisst på et av de såreste punktene til deler av den muslimske minoritetsbefolkningen. En slik publisering inneholder verken saklig religionskritikk eller tar opp viktige samfunnspørsmål (det var tross alt en marignal facebook-sak). Som en muslimsk venninne av meg har påpekt er det som sårer ved en slik publisering ikke nødvendigvis tegningen i seg selv, men at det skinner så lett igjennom hvilke intensjoner som ligger bak. Shazia Sarwar skriver at mange muslimer oppfatter dette som ren mobbing, mange er slitne og frustrert over stadig muslimrelaterte overskifter i pressen.
Den eneste effekten Dagbladets publiseringen har medført er å øke konfliktnivået i en allerede fastlåst debatt, og helle bensin på bålet til de mest ekstreme standpunktene på begge sider, i stedet for å bidra til et mer inkluderende samfunn. Som Amal Aden skriver “Slikt er krenkende for oss muslimer som prøver å skape dialog. Det er vanskelig å skape et vi så lenge man ikke respekterer hverandre og hverandres tro.”
Denne konflikten handler ikke om ytringsfrihet, men om å lære å respektere hverandre i det samfunnet dagens Norge er. Få muslimer jeg kjenner ønsker å innskrenke ytringfriheten, de ønsker bare ikke å være skyteskive hver gang media trenger å øke opplagstallene, og det har jeg full forståelse for.
Du skriver så ofte inspirerende innlegg, så jeg håper du finner tid til å skrive ett til blant alt det andre du har å gjøre! 
